Bite me.

I dag hadde jeg en veldig turbulent tur til butikken. Siden mamma er sykemeldt, så syntes hun det var gøy og bruke samvittighetskortet og sende meg til butikken etter skolen. Da jeg satt på trikken på vei til butikken gikk strømmen sånn 3 ganger og en gal dame fra irland helte juice på vesken min( den eneste grunnen til at jeg tror hun var fra irland var at hun hadde en caps hvor det sto " I heart red heads" )
Etter at jeg hadde skreket til henne og kastet et overmodent eple på henne bestemte jeg meg for å skru på mobilen, bare for å være litt kul. Det hjalp veldig på humøret da jeg fant ut at jeg hadde hele 4 uleste meldinger! Så mange venner jeg har! Tenkte jeg fornøyd, mens jeg ventet de ti minuttene det tar før inboksen åpner seg(den sjarmerende mobilen min er fra 1999, yes!) men da jeg endelig kom inn på inboksen kom jeg på at de eneste som sender meg meldinger er Mamma og Elkjøp, og ganske riktig, 2 fra mamma og en fra Elkjøp(mamma ba meg forhøvig om å kjøpe dopapir, og i den andre meldingen ba hun meg om å kjøpe det med flere lag) men den fjerde meldingen var en godbit skjønner dere, enda en purring fra Telenor om at jeg bare har 2 kr og 77 øre igjen på mobilen. Mobiler er oppskrytte. I likehet med det mest annet.
Da jeg endelig kom til butikken og skulle finne fram handlelappen mistet jeg den ned i frysedisken mellom torskeblokkene og noe annet nasty, og trass mine hyppige forsøk etter å lirke den ut, måtte jeg gi tapt. Da fikk jeg heller gjøre det jeg alltid gjør; improvisere vilt. Ikke at den handlelisten var så utrolig hi-tech og komplisert, men da har jeg i alle fall en unskyldning for hvorfor jeg kommer hjem med 4 poser stangselleri og den alt for dyre juicen. Så skjedde det noe som bare skjer på film, jeg skulle ta ned mammas elskede dopapir(MED FLERE LAG, FOR GUDS SKYLD) fra øverste hylle, da jeg selvfølgelig valgte akkurat den som holdt hele Mount Everest av flerlagsdopapir på plass. Hele tårnet raste og rullet fritt rundt på gulvet. Jeg latet selvfølgelig som om jeg var både blind og døv, og svarte ikke på butikkedamens mange spørsmål, men bare sprintet til kassen med havnen full av stangselleri og dopapir. Fyren bak kassa brukte hundreårskrigen på å slå inn varene, og et lite øyeblikk var jeg redd for at dopapirdamen skulle ta meg igjen, men jeg klarte å navigere meg ut og forbi en jeg nesten, men egentlig ikke kjente men som jeg likevel burde si hei til, så fort at jeg slapp å si hei, og helt tidsnok til å krasje inn i en dame med barnevogn.
Derfor går jeg aldri i butikken.
Dette bilde er forhøvrig fra Hokksund.. skulle ønske jeg bodde der.