My life is SMTHD3000

http://www.youtube.com/watch?v=oJspLmDIhHI&feature=player_embedded

Gratulerer med jul!

Æsj.. hvem er det som har så fritids at de blogger på julaften? Tenkte jeg i dag.. men 4 tmer senere og ribben er fortsatt ikke klar begynte jeg å utvikle et seriøst fritidsproblem - så her er jeg nå da. Nå sitter jeg i kjolen min og de fine skoene som lager kratier i gulvet når jeg går( in my heart). Mamma klikker på meg selvfølgelig og krever straks at jeg skal ta dem av. Ta dem av!? Har du røyket en buss kvinnemenneske?! Men mamma er sjefen så vi inngikk et kompromiss: Møbleknotter under skoene! Fantastisk, også lager jeg appåtil sånn hyggelig subbelyd når jeg går.. kos.

Oi nå oppdaget at jeg at jeg hadde samme overskrift som mitt store forbilde i livet.. nemlig Linnea . Men det var faktisk helt tilfeldig. artig.
Føler at vi på en måte har brukt opp kvoten vår på "God jul" nå, Rema 1000 sier jo God Jul til oss bare vi får lyst til å se på et reklameskilt. Er det bare jeg som føler at God jul burde vært litt mer spesielt? Uansett så tror jeg det toget har gått, derfor har jeg funnet den ultimate løsning(Denne er på linje med møbelknott-konstruksjonen): Gratulerer med jul! Mye hyggeligere!

Så får dere legge på dere 100 kilo og alt sånt, spis for meg å! - Jeg har nemlig valgt(taktisk som jeg er) julen som min slanketid :) yiha

Bare trist

Nå følte jeg bare at jeg burde fortelle verden hvor patetisk og kjedelig jeg er. Og kanskje litt ensom da. Sitter hjemme alene, lørdag kveld, hører på party in the usa og spiser creme brulee is. For ikke å glemme at jeg akkurat har sett when harry met sally tre ganger. Jeg vet. Det står tragisk i pannen min nu.

Nå er det juleferie. Likevel har jeg tilbragt hele dagen på skolan. Ahh.. barn av revyen jeg vettu :) Intensivuke for alle penga.

loooooove

Alle nonner drar

Jeg fikk bare plutselig en åpenbaring; hvor kult hadde det ikke vært hvis det hadde hett "alle nonner drar" og ikke "alle monner drar", som makes no sense at all what so ever.



Hadet bra! :) - (og ja, jeg søkte faktisk på "nuns leaving" Google er best, google er bra, google er al jeg lever av!) så fikk dere den.

Hvis du

befinner deg innefor en raduis omkrets av en tv, slå på nrk2. Jeg har aldri utrykket et så stort LOL i mitt liv. Fra klokken 10.00 - 17.45 i dag viser de togturen fra Bergen til Oslo. Sånn hele saken, vi snakker 7 timer med sammenhengende togskinne-natur. Jaja, hvorfor ikke? Hvem sier at det ikke er noe på tv for tiden?
Selvfølgelig akompangert av passende musikk, siden de forøvrig befinner seg på Voss, spiller de den sjarmerende dansemusikk-sangen
"Svigermor på Voss". Bedre kan det DEFINITIVT ikke bli.

I dag var i går i morgen

I dag våknet jeg av at jeg drømte at Kristin og jeg snublet i en trapp også sa hun at hun skulle gifte seg med Edvard i klassen min. Da ble jeg så forskrekket at jeg knuste sengebords-lampen min. Nei, nå løy jeg, for jeg har ikke sengebord,eller noen lampe på det, for den saks skyld(er det noen som har det??) Det jeg derimot knuste var pæren på den fine rosa lampen min som henger rett under Led-Zepp plakaten min. Da ble jeg selvfølgelig så rasende at jeg rev ned plakaten. Enkelt og greit.

For å oppsumere gårsdagen har jeg valgt å bruke et veldig fint verb. Å spise. Jeg rullet meg hjem fra Karens eventyrhus. Nei, der løy jeg igjen. Mamma var så bekymret for at Karen bodde ved siden av gatekjøkkenet overfor CC-vest hvor det jobber mennesker som ikke snakker NORSK at hun bestemte seg for å hente meg.
Uansett var det en koslig aften med mine gamle Øraker-chicks, og jeg hadde til og med skrevet ET KORT til Karen. Jeg skriver aldri kort, kanskje fordi når jeg får kort selv så har jeg ingen steder å ha dem, også tenker jeg "æsj, jeg bare kaster det" med da får jeg så dårlig samvittighet at jeg må ta vare på det likevel, også tar det opp masse unødig plass og alle blir sinte på meg. DESSUTEN redder det jo ikke akkurat regnskogen. Jeg unner ingen den sjebnen. Eller tydeligvis JO, men Karen er 2 vanskelige ord som jeg ikke er: Organisert og fornuftig(hun kan jo sende det inn til resirkulering eller noe)

Når Kristin kommer hjem fra hundefest i Lillestrøm skal jeg straks på sammenkomst hos henne. Eller først må jeg la mamma kristisere engelsk-essayet mitt etter at jeg tross alt bare fikk 5er på det(no mercy) og en ting til, som jeg ikke må glemme!
Jeg hater at jeg er velsignet med jeg-kan-gjøre-alt-du-ber-meg-om-syndromet. Da TEEN-læreren min spurte om noen hadde et 2 meter bredt svart laken hjemme, satte jeg meg først på hånden min, men siden jeg tross alt har Nada sjokolada vilestyrke føk den opp etter 2 sekunder. Så nå skal jeg sitte hjemme og finne ut av symaskinen(siden jeg itillegg løy på meg at jeg var utrolig flink til å sy) og sy dette svarte-lakenet sammen med et hvitt slik at vi kan skape en illusjon om at det snør under juleforestillingen. Herregud hvorfor lever jeg.

Den kvelden

På torsdagen skjedde det noe SYKT, sånn at jeg fikk frysninger og begynte å tvile på min egen eksistens. (Dette var på linje med han mannen som visste når jeg hadde bursdag ved å se på tennene mine) Jeg sto og trippet på bussholdeplassen i mitt nye fine ballong-skjørt, på vei til Rekvisitakost&mask vors PÅ BLINDERN(av ALLE steder!?) Igjen var jeg blitt forskynt med dette problemet at det selvfølgelig bare går t-bane til Blindern, så jeg brukte hele torsdag-ettermiddag på å loke meg frem på trafikanten(in my heart) Uansett så etter at jeg hadde stått der i ca. 2 minutter kom det en annen veldig lav jente på min alder trippende, og hun spurte om 42-bussen gikk til Blindern(Da lo jeg forhøvrig veldig høyt). Jeg forklarte henne at nei, da må du ta tbanen, eller være med på mitt busshelvete. Hun så litt rart på meg før hun plutselig kastet seg om halsen min og skrek av sine lungers kraft: "AINA!!!!! Så lenge siden jeg har sett deg, hvordan går det med deg!? Er du og Øyvind fortsatt sammen, og jeg hørte om det med aborten.." og i det hele tatt. Jeg syntes egentlig dette var riktig festlig å jeg bestemte meg for å ikke si noe til hun fant ut at det faktisk ikke var Aina. Det skjedde ikke.
Hun sto og pratet og pratet og jeg tenkte at hun trolig var ganske gal. Tilslutt følte jeg at jeg måtte si noe, "Eh, jeg heter Emilie." Så rakk jeg frem hånden min og smilte dumt. Hun så ut som om hun hadde falt ned fra månen. "Nei, du heter Aina." "Nei, jeg tror ikke det altså, og med tror så mener jeg er." Men jeg burde ha skjønt at det var en tapt kamp, hun ville ikke gi seg. Jeg var Aina.
Jaja. Enda pinligere ble det forhøvrig da jeg fant ut at vi skulle samme sted! Da kastet jeg meg på første buss og endte opp på helt feil sted hvor jeg derpå ringte til min venninne Nina, og sa "Vi drar til Jacob i stedet" Så ble det ikke noe rekvistiakost&mask - vors på meg den kvelden.