Også gråter vi litt..

I dag satt jeg i stuen min, i den røde sofaen og gråt. Jeg bare gråt og gråt av noe jeg så på tv. Hvordan er det mulig? Er hele verden sånn eller er det bare meg?
Jeg tenkte at jeg skulle unne meg å se på litt tv, siden a) det er nada sjokolada lekser og b) jeg ser aldri på tv. Nå skjønner jeg hvorfor! Ingen har advart meg om hvor utrolig farlig det er!
Jeg bare satte meg ned for å se på et eller annet random program på tv 3, og jeg tenkte herregud jeg skal aldri se på tv igjen, da jeg oppdaget at det var den vanlige greia: Gutt og jente møtes i bar blablabla and so on.. Men av en eller annen grunn fortsatte jeg å se på det, og jo mer jeg så jo rarere syntes jeg det var, det var noe som ikke stemte. Hun ble med han hjem og de satt og pratet og alt det der, og de bare snakket om mer og mer absurde ting, og etter hvert ble omrisset av denne jenta mer og mer utydelig, også spør hun; "Hvor har du gjort av gifteringen?" og han svarer "Jeg vet ikke, det var du som forlot meg." også plutselig er det flashback og han sitter ved kisten hennes og setter gifteringen sin på hennes finger.
Jeg gråt så sminken rant ned på stofftrekket og mamma tvang meg til å fjerne det med møbelrens etterpå. Og dette var en helt random tvserie eller film eller hva som helst, jeg vet ikke en gang hva den heter, og dette er jo ikke ekte en gang, men likevel hulket jeg som om dette skjedde med MEG, akkurat NÅ! Tv er seriøst hi-tech...