Den kvelden

På torsdagen skjedde det noe SYKT, sånn at jeg fikk frysninger og begynte å tvile på min egen eksistens. (Dette var på linje med han mannen som visste når jeg hadde bursdag ved å se på tennene mine) Jeg sto og trippet på bussholdeplassen i mitt nye fine ballong-skjørt, på vei til Rekvisitakost&mask vors PÅ BLINDERN(av ALLE steder!?) Igjen var jeg blitt forskynt med dette problemet at det selvfølgelig bare går t-bane til Blindern, så jeg brukte hele torsdag-ettermiddag på å loke meg frem på trafikanten(in my heart) Uansett så etter at jeg hadde stått der i ca. 2 minutter kom det en annen veldig lav jente på min alder trippende, og hun spurte om 42-bussen gikk til Blindern(Da lo jeg forhøvrig veldig høyt). Jeg forklarte henne at nei, da må du ta tbanen, eller være med på mitt busshelvete. Hun så litt rart på meg før hun plutselig kastet seg om halsen min og skrek av sine lungers kraft: "AINA!!!!! Så lenge siden jeg har sett deg, hvordan går det med deg!? Er du og Øyvind fortsatt sammen, og jeg hørte om det med aborten.." og i det hele tatt. Jeg syntes egentlig dette var riktig festlig å jeg bestemte meg for å ikke si noe til hun fant ut at det faktisk ikke var Aina. Det skjedde ikke.
Hun sto og pratet og pratet og jeg tenkte at hun trolig var ganske gal. Tilslutt følte jeg at jeg måtte si noe, "Eh, jeg heter Emilie." Så rakk jeg frem hånden min og smilte dumt. Hun så ut som om hun hadde falt ned fra månen. "Nei, du heter Aina." "Nei, jeg tror ikke det altså, og med tror så mener jeg er." Men jeg burde ha skjønt at det var en tapt kamp, hun ville ikke gi seg. Jeg var Aina.
Jaja. Enda pinligere ble det forhøvrig da jeg fant ut at vi skulle samme sted! Da kastet jeg meg på første buss og endte opp på helt feil sted hvor jeg derpå ringte til min venninne Nina, og sa "Vi drar til Jacob i stedet" Så ble det ikke noe rekvistiakost&mask - vors på meg den kvelden.